Myke landinger

I løpet av et par generasjoner har vårt forhold til døden endret seg. Før døde de fleste hjemme, pleid av familie og fulgt inn i døden med mange til stede rundt sykesengen. Slik er det ikke lenger. Døden har på mange måter blitt institusjonalisert. Som sykepleierstudent jobbet jeg noen ekstravakter ved en lindrende enhet. Der lærte jeg mer om palliativ pleie, ventetid og ventesorg enn jeg kunne lese meg til i bøker og gjennom å følge foredrag.

Jeg fulgte sykepleiere og leger som bidro til å skape trygge omgivelser for den som var syk og for familie og barn som var nære pårørende. Jeg så også hvordan sosionom, prest og psykolog hadde viktige oppgaver i teamet rundt pasientene. Jeg lærte om hvor viktig det er å få rom og tid til å fordøye sjokket og fortvilelsen over at sykdommen tar overhånd. Og at når veien ut av livet kommer raskere enn noen hadde trodd, er det viktig med åpenhet om hva som kommer til å skje og hvordan livets siste etappe blir. For noen kommer døden midtveis i det man trodde skulle være et langt liv, andre lever med alvorlig sykdom helt fra livet starter. Ekstrajobben på lindrende enhet lærte meg om å skape mykere landinger for mennesker i livets siste fase.

Lindrende enheter og hospice er ikke bare et sted for døende. Noen pasienter er der i en kort periode, for å få trygghet, få igangsatt god smertelindring og for å få orden på følelser og relasjoner. Så reiser flere hjem for leve sist fase i egne omgivelser. Uansett om man dør i institusjon eller hjemme, er det viktig at vi fortsetter arbeidet for å skape helhetlige, sammenhengende og gode omsorgssituasjoner.

Selv om Norge ligger langt fremme på mange områder i helsetjenesten, ligger vi langt etter mange andre land når det gjelder omsorg ved livets slutt. I år fikk helseminister Bent Høie overlevert en fagrapport om lindrende behandling og palliasjon som han selv hadde bestilt. Da var det gått mer enn 15 år siden sist det ble foretatt en systematisk gjennomgang av hvordan vi ivaretar omsorgen ved livets slutt. På Stortinget ble vi tverrpolitisk enige om at vi ønsker at det skal gjøres et enda grundigere arbeid knyttet til palliasjon. Det skal derfor nå igangsettes arbeid med en offentlig utredning, en NOU, om omsorg ved livets slutt.

Vi må vite mer om hvilken kompetanse vi har i Norge i dag, men også hvilken kompetanse vi trenger i fremtiden. Pasienter i livets siste fase er i en ekstremt sårbar og situasjon. Selv om det finnes lysglimt gjennom gode lindrende enheter, hospiceavdelinger og mange flinke fagfolk, er ikke omsorgen for døende pasienter god nok i dag.

Å yte lindrende omsorg er krevende, både på sykehus, i sykehjem og hjemme hos pasienten. I Høyre er vi derfor opptatt av å bygge en mer faglig sterk omsorgstjeneste. Komplekse behov må møtes med sterk fagkompetanse, og de dyktige fagfolkene må jobbe mer sammen i team. Samtidig må vi løfte diskusjonen om hvor pasientene skal behandles. Det er på tide at vi vurderer å følge i fotsporene til vårt naboland Danmark, som har kommet svært langt i å bygge ut egne hospicesykehus, både for barn og voksne pasienter som skal lindres og behandles ved livets slutt. På dette feltet har vi virkelig fortsatt mye å lære av andre land.

Vi må også innse at vi trenger ulik innsats når det er barn som er døende, ungdom som er døende, kreftrammede midt i livet som er døende, skrøpelige eldre som er døende og alvorlig syke demenspasienter som er døende. Vi har et stort ansvar for å skape et større mangfold i det tjenestetilbudet de møter. Vi må sørge for at alvorlig syke mennesker føler at de har flere reelle valg med hensyn til hvor og hvordan de ønsker å tilbringe livets siste dager. Dette er særlig viktig sett i lys av at vi er et flerkulturelt samfunn, hvor det er ulike syn på hva en opplever som en verdig avslutning på livet. Derfor må det både en faglig og politisk prioritering til for å bygge opp en mer verdig omsorg ved livets slutt.

Jeg er ydmyk for den enorme innsatsen som gjøres av svært dedikerte personer i hospice- og palliasjons-miljøet i Norge i dag. De leder an i et utrolig viktig arbeid. Hospice-filosofiens visjon er at alle døende og deres pårørende skal ha tilgang til den rette omsorg og støtte når de har behov for det, uansett hvor de befinner seg. Mitt håp er at vi snart ser en bredde av tilbud og en ryggrad av kompetanse i hele helsetjenesten innenfor palliasjon. Selv om døden kan være skremmende og krevende, har vi et ansvar for å skape liv til de dagene som er igjen for pasientene. For om ikke noe annet er sikkert, så er det at døden skal og må vi møte, alle sammen. Vår jobb som samfunn er å sikre de mykeste landingene vi kan klare å skape for mennesker på veien ut av livet.

Jeg finner litt trøst og styrke i dikteren Kolbein Falkeids vakre dikt Jeg finner nok fram; «Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype. De var skogskarer og fjellvante. Jeg finner nok fram».

Tone Wilhelmsen Trøen, stortingsrepresentant Akershus Høyre