I 2012 oppdaget forskere hvordan de kan bruke et molekylært system fra bakterier som verktøy til å endre DNA. Metoden fungerer på et hvilket som helst DNA, i alle mulige arter. Til forskjell fra tradisjonell genmodifisering og genterapi, hvor man setter inn hele gener tilfeldig plassert i arvestoffet til en celle, gjør CRISPR-metoden det mulig å utføre «finkirurgi» på arvestoffet ved å målrettet fjerne, endre eller legge til DNA. Man kaller det derfor «genredigering».
Det har skjedd mye i løpet av de fem påfølgende årene. Forskningsgrupper verden over har tatt i bruk CRISPR-metoden for å studere hvordan gener påvirker normal biologi i en rekke ulike arter. Og vi begynner å få mer kunnskap om hvordan gener påvirker sykdom. For eksempel har forskere brukt metoden til å kartlegge hvilke gener kreftceller er avhengige av for å overleve – kunnskap som kan gi nye måter å forstå og behandle kreft på. CRISPR er også på vei inn i medisinsk behandling. Blant annet har man brukt metoden til å skru av gener i immunceller fra kreftpasienter slik at disse cellene blir bedre til å angripe kreftceller. For pasienter med arvelige genetiske sykdommer uten behandlingsmuligheter, som arvelig blindhet, kan genredigering gjøre det mulig å fjerne eller erstatte de genetiske mutasjonene som gjør dem syke, og dermed bremse eller reversere sykdomsutviklingen. Det er for tidlig å si hvilke behandlinger som vil lykkes, og hvor lang tid det vil ta å utvikle dem, men mange håper at CRISPR kan få stor betydning for hvordan vi behandler en rekke sykdommer i fremtiden.
For noen sykdommer vil slik behandling i mennesker som allerede har blitt syke likevel ikke være nok. Genredigering i mus med muskelsviktsykdommen Duchennes muskeldystrofi førte til en forbedring av tilstanden, men ingen kur. Da forskerne i stedet fjernet genfeilen allerede i befruktede egg ble musene imidlertid født helt friske. CRISPR kan nemlig også brukes til å endre arvestoffet i kjønnsceller og embryoer – endringer som vil gå i arv til alle etterfølgende generasjoner. Vi står derfor overfor et etisk dilemma. På den ene siden har slik behandling på mennesker potensiale til å forebygge en rekke alvorlige, arvelige sykdommer, dersom den blir sikker nok. På den andre siden mener mange at dette kan lede rett ut på det fryktede skråplanet. Hvor ønsker vi som samfunn å sette grensen for hvilke genetiske endringer av mennesker vi vil tillate?
Genredigering kan også brukes på andre måter. Mange forskere håper for eksempel at genredigering kan bli en del av fremtidens bærekraftige matproduksjon, blant annet ved å utvikle planter og dyr som er mer motstandsdyktige mot sykdom. Tørkeresistente avlinger, økt næringsinnhold i maten og reduksjon av klimaavtrykket fra matproduksjonen er noen av de andre idéene som utforskes med denne teknologien. Samtidig er noen bekymret for hvilke uforutsette konsekvenser så kraftfull teknologi kan ha for både samfunn og miljø, og for at misbruk og grådighet kan føre til at den gjør mer skade enn gagn i det store bildet.
Genredigering har potensial til å endre betingelsene for naturen, og flytte grensene for liv. Da er det viktig å huske at teknologier ikke er gode eller onde i seg selv, spørsmålet er hvordan vi tar dem i bruk. Det er vårt felles ansvar å bidra til et samfunn og et regelverk hvor genredigering brukes til det beste for oss alle.